Jeg har begynt å skrive igjen. Snakke med folk jeg ikke har snakket med på lenge. Se tilbake på det som har vært.
I hit the bottom when I reached the top
But I never knew it was you who was breaking my heart
I thought you had to love me
But you did not
Det skjer mye nå, det har skjedd mye lenge. For tre år siden var jeg student, uten fremtidsplaner (rettelse: jeg skulle ha en mastergrad). Nå er jeg 24, og tiden har begynt å løpe fra meg. Det er så mye jeg vil oppleve, så mange mennesker jeg vil møte, så mange jobber jeg vil prøve, så mange fag jeg vil studere. Jeg er 24. Jeg har lån. Jeg har kjæreste. Jeg har gjort mye, kanskje for mye. Det føles ikke som om det er noen vei tilbake - og jeg føler ikke for å bleke lerretet på nytt. Er det dette de kaller stuck?
Growing up is not an absence of dreaming
It's being able to understand the difference between the ones you can hold
And the ones that you've been sold
And Dreaming is a good thing cause it brings new things to life
Hvor begynner virkeligheten, og hvor slutter drømmene? Det er spørsmålet. Jeg leter fremdeles etter svar.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar