What he said

En måned. En måned var alt han trengte. En måned fikk meg til å stille spørsmål ved venner, familie, livsvalg. Så ble det slutt. Vi fant ut at det var best sånn. Jeg hadde et liv her, han hadde ikke det.Vi snakker ikke sammen lenger. Det er for mye bitterhet, for mange følelser under den overflaten. Det er over 2 år siden nå. Likevel går det ikke en uke uten at jeg tenker på spørsmålene han stilte meg. Stiller spørsmål ved valget jeg, vi tok.

Vi tar valg hver dag. Vil jeg studere kreativ skriving i Spania, eller vil jeg begynne i fast jobb som redaktør for et magasin? Vil jeg studere litteratur, eller velger jeg det kommersielle alternativet markedsføring? Fornuft eller følelser? Jeg har spørsmålene, men jeg finner ikke svarene. Om litt over en uke begynner det som forhåpentligvis blir et knytt kapitel i min historie. Jeg begynner i fast jobb og jeg får jobbe med en drøm jeg har hatt siden jeg var 12 og innså at ingen blir forfattere i en alder av 18. Det føles godt, og jeg tenker hele tiden at jeg er den heldigste jenta i verden, men likevel er det en liten stemme inni meg som skriker at den kreative sjelen jeg en gang var ikke hadde ønsket å ofre forfatterdrømmen for å jobbe redaksjonelt.

Han ville nok sagt jeg valgte feil, men jeg er heller ikke den jenta han kjente lenger. Vi forandrer oss hvert sekund, hver dag, hele tiden. En gang for lenge siden ville jeg bli forfatter. Så ville jeg bare skrive. Nå vil jeg starte magasin. Det hender at jeg savner den naive delen av meg som bare ville skrive. Det siste året har jeg likevel skjønt at nyansene er flere enn man skulle tro. Han ville nok sagt jeg tok feil. Før trengte jeg anerkjennelse, lidenskap. Nå vil jeg utvikle meg. Jeg er ikke så opptatt av de riktige svarene. Han mente vi kom til å være en stor del av livene til hverandre idag. Det er vi ikke. For det som føles riktig i dag, trenger ikke å være riktig om 1 måned eller om 10 år.