Jenta som ser sitter ved siden av deg på trikken, jenta som satt bakerst i klasserommet, jenta som høylydt skrøt over alle hun hadde kyssa i 8.klasse, alle har en historie. En historie som fortjener å bli løftet frem i lyset. De fleste av oss får en mulighet til å fortelle den selv, men det finnes de som ikke har det. Min venninne Victoria er en av dem, og for 2 uker siden sa jeg ja til å fortelle historien hennes.
Jeg har brukt uendelig antall timer på å tenke. Jeg har snakket med familien hennes, en av venninnene hennes og han som en gang var kjæresten hennes. Jeg har lest MSN-logger som fremdeles ligger lagret på den eldste hotmail-adressen min. Jeg har tenkt, ledd og grått... Strøket, skrevet, strøket, skrevet, kanskje hundre ganger. Det intense ønsket om å skape noe perfekt preget meg lenge, men hvordan kan historien om ei jente som ikke ønsket lenger bli perfekt? Det unike ligger i de sterke, uslepne ordene.
Det blir ekte, det blir sterkt, det blir usensurert, men først og fremst blir det en reportasje som forhåpentligvis er en tankevekker. Det er mange ting, altfor mange ting, vi ikke snakker om i dagens samfunn. Selvmord er en av dem. Med en gang noen velger å avslutte sitt eget liv blir virkeligheten skremmende. Kreft kan vi til nøds snakke om, men et menneske som ikke ønsket å leve lenger? For mange setter nok disse menneskene lys på forhold ved samfunnet som vi ikke ønsker å vedkjenne oss. Finnes det virkelig ensomme tenåringer? Blir unge jenter voldtatt av sine nærmeste? Eller verst av alt, var det ingen som fanget henne opp, som skjønte at hun var alvorlig syk. Likevel velger altfor mange å skyve disse tankene unna, det angår tross alt ikke dem. Men også disse menneskene hadde en stemme og en rett til å bli hørt.
Historien kommer på trykk i den norske utgaven av Cosmopolitan, etter tillatelse fra foreldre og nærmeste pårørende. Men viktigst av alt; det betyr noe. Jeg vet det hadde betydd noe for henne.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar