Jeg har alle slags venner. Nye venner, gamle venner, venner som kontakter meg ofte, venner jeg møter en gang i halvåret, venner som vet alt om meg og venner som knapt vet hvem familien min består av. I forrige uke møtte jeg for eksempel ei venninne jeg ikke har møtt siden jeg bodde i Ålesund. De to timene vi skulle henge sammen, ble raskt fem, og vi fikk plutselig kontakt igjen. I forrige uke fikk jeg også se en ny side ved ei venninne som jeg regnet som en av mine bestevenninner. Lite har skuffet meg mer.
Det har likevel, de siste årene slått meg, at det er de du regner som de næreste, som skuffer deg mest. Du forventer så mye av dem, og når de svikter deg, føles sviket enda tydeligere.
Spørsmålet er; hvorfor holder vi ut? Hvorfor blir vi hos de menneskene som vi trodde støttet oss for good and for bad, også hopper de av ved første motbakke? Hvorfor ikke bare dra? Det er ikke som å slå opp med en kjæreste, man røsker ikke opp halve tilværelsen, 50 prosent av alle fremtidsdrømmene... Jeg har tenkt mye på disse spørsmålene, men jeg har ikke funnet noe svar. Det nærmeste jeg kommer er vel at ingen er perfekte, og at jeg tror på second chances. Kjæresten forsvinner ut av livet ditt, men venner er forever.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar