Friends are forever

Jeg har alle slags venner. Nye venner, gamle venner, venner som kontakter meg ofte, venner jeg møter en gang i halvåret, venner som vet alt om meg og venner som knapt vet hvem familien min består av. I forrige uke møtte jeg for eksempel ei venninne jeg ikke har møtt siden jeg bodde i Ålesund. De to timene vi skulle henge sammen, ble raskt fem, og vi fikk plutselig kontakt igjen. I forrige uke fikk jeg også se en ny side ved ei venninne som jeg regnet som en av mine bestevenninner. Lite har skuffet meg mer.

Det har likevel, de siste årene slått meg, at det er de du regner som de næreste, som skuffer deg mest. Du forventer så mye av dem, og når de svikter deg, føles sviket enda tydeligere.

Spørsmålet er; hvorfor holder vi ut? Hvorfor blir vi hos de menneskene som vi trodde støttet oss for good and for bad, også hopper de av ved første motbakke? Hvorfor ikke bare dra? Det er ikke som å slå opp med en kjæreste, man røsker ikke opp halve tilværelsen, 50 prosent av alle fremtidsdrømmene... Jeg har tenkt mye på disse spørsmålene, men jeg har ikke funnet noe svar. Det nærmeste jeg kommer er vel at ingen er perfekte, og at jeg tror på second chances. Kjæresten forsvinner ut av livet ditt, men venner er forever.

I hit the bottom when I reached the top

Jeg liker å tro at jeg har blitt kynisk. At jeg har skjønt at verden ikke er som i Hakkebakkeskogen. At folk som sier noe, mener det de sier, er noe som står i eventyrene. At folk står for det de sier, er en barnelærdom jeg ble fortalt fordi jeg skulle tro at det fantes en viss rettferdighet i verden.

Men noen mennesker klarer vi oss ikke uten. Jeg har til sammen seks mennesker i livet mitt jeg kunne dødd for. Seks av alle de over tusen menneskene jeg har møtt i løpet av 23 år. Hun er en av dem. Jeg kunne ikke gjøre noe annet enn å tilgi henne. Jeg antar at hun ikke fortjener det, men jeg har alltid trodd på second chances.

Det er naivt, men på noen områder i livet må man være naiv også. Ingen av oss er ufeilbare, tross alt.

Hennes historie

Jenta som ser sitter ved siden av deg på trikken, jenta som satt bakerst i klasserommet, jenta som høylydt skrøt over alle hun hadde kyssa i 8.klasse, alle har en historie. En historie som fortjener å bli løftet frem i lyset. De fleste av oss får en mulighet til å fortelle den selv, men det finnes de som ikke har det. Min venninne Victoria er en av dem, og for 2 uker siden sa jeg ja til å fortelle historien hennes.

Jeg har brukt uendelig antall timer på å tenke. Jeg har snakket med familien hennes, en av venninnene hennes og han som en gang var kjæresten hennes. Jeg har lest MSN-logger som fremdeles ligger lagret på den eldste hotmail-adressen min. Jeg har tenkt, ledd og grått... Strøket, skrevet, strøket, skrevet, kanskje hundre ganger. Det intense ønsket om å skape noe perfekt preget meg lenge, men hvordan kan historien om ei jente som ikke ønsket lenger bli perfekt? Det unike ligger i de sterke, uslepne ordene.

Det blir ekte, det blir sterkt, det blir usensurert, men først og fremst blir det en reportasje som forhåpentligvis er en tankevekker. Det er mange ting, altfor mange ting, vi ikke snakker om i dagens samfunn. Selvmord er en av dem. Med en gang noen velger å avslutte sitt eget liv blir virkeligheten skremmende. Kreft kan vi til nøds snakke om, men et menneske som ikke ønsket å leve lenger? For mange setter nok disse menneskene lys på forhold ved samfunnet som vi ikke ønsker å vedkjenne oss. Finnes det virkelig ensomme tenåringer? Blir unge jenter voldtatt av sine nærmeste? Eller verst av alt, var det ingen som fanget henne opp, som skjønte at hun var alvorlig syk. Likevel velger altfor mange å skyve disse tankene unna, det angår tross alt ikke dem. Men også disse menneskene hadde en stemme og en rett til å bli hørt.

Historien kommer på trykk i den norske utgaven av Cosmopolitan, etter tillatelse fra foreldre og nærmeste pårørende. Men viktigst av alt; det betyr noe. Jeg vet det hadde betydd noe for henne.

What he said

En måned. En måned var alt han trengte. En måned fikk meg til å stille spørsmål ved venner, familie, livsvalg. Så ble det slutt. Vi fant ut at det var best sånn. Jeg hadde et liv her, han hadde ikke det.Vi snakker ikke sammen lenger. Det er for mye bitterhet, for mange følelser under den overflaten. Det er over 2 år siden nå. Likevel går det ikke en uke uten at jeg tenker på spørsmålene han stilte meg. Stiller spørsmål ved valget jeg, vi tok.

Vi tar valg hver dag. Vil jeg studere kreativ skriving i Spania, eller vil jeg begynne i fast jobb som redaktør for et magasin? Vil jeg studere litteratur, eller velger jeg det kommersielle alternativet markedsføring? Fornuft eller følelser? Jeg har spørsmålene, men jeg finner ikke svarene. Om litt over en uke begynner det som forhåpentligvis blir et knytt kapitel i min historie. Jeg begynner i fast jobb og jeg får jobbe med en drøm jeg har hatt siden jeg var 12 og innså at ingen blir forfattere i en alder av 18. Det føles godt, og jeg tenker hele tiden at jeg er den heldigste jenta i verden, men likevel er det en liten stemme inni meg som skriker at den kreative sjelen jeg en gang var ikke hadde ønsket å ofre forfatterdrømmen for å jobbe redaksjonelt.

Han ville nok sagt jeg valgte feil, men jeg er heller ikke den jenta han kjente lenger. Vi forandrer oss hvert sekund, hver dag, hele tiden. En gang for lenge siden ville jeg bli forfatter. Så ville jeg bare skrive. Nå vil jeg starte magasin. Det hender at jeg savner den naive delen av meg som bare ville skrive. Det siste året har jeg likevel skjønt at nyansene er flere enn man skulle tro. Han ville nok sagt jeg tok feil. Før trengte jeg anerkjennelse, lidenskap. Nå vil jeg utvikle meg. Jeg er ikke så opptatt av de riktige svarene. Han mente vi kom til å være en stor del av livene til hverandre idag. Det er vi ikke. For det som føles riktig i dag, trenger ikke å være riktig om 1 måned eller om 10 år.