Spis - lev - elsk

Filmen Spis, lev elsk har Norgespremiere i disse dager - og det florerer av dårlige anmeldelser. Kritikerne bruker ord som "klisjèfylt", "søtsuppe" og "stillestående". Som VG's filmanmelder så fint sa det "Den handler jo tross alt om en ung kvinne som drar verden rundt, og ber, på søken etter seg selv."

Det blir selvfølgelig ikke action av noe sånt. Ikke blir det drama, heller - for dramaet foregår på innsiden Og som hovedpersonen så fint sier det selv: "Det var ikke noe spesielt som plaget meg, en dag våknet jeg plutselig og hadde det helt for jævlig, og jeg kunne ikke forstå hvorfor." Mange av oss har nok kjent på de samme følelsene. Jeg kan iallfall skrive under på at jeg har gjort det, og det er først det siste året (takket være en fantastisk kjæreste og gode venner) jeg virkelig har begynt å skjønne hvem jeg er. Hvem jeg vil være. Hva jeg vil gjøre, og hva jeg ikke vil gjøre.

Som frilansjournalist lever man av å levere. Når man slutter å levere er det ikke sikkert at man får muligheten til å levere igjen. Jeg har flere kunder jeg elsker å jobbe for, og tanken på å miste dem er mildt sagt FORFERDELIG. Men, jeg tenker også, at det å dra til utlandet, også vil være begynnelsen på et nytt kapitel. Jeg har sett så mange eksempler på det det siste året at jeg må begynne å tro at det er sant. I fjor ble det slutt mellom meg og eksen, noen måneder etter møtte jeg E - og det hele virket for godt til å være sant. I dag gjør det fremdeles det, men jeg vet at det er noe varig, ekte.

Et annet eksempel er Westerdals. Skolen jeg i alle år har drømt om å begynne på, og som rett og slett viste seg å være F-E-I-L. Jeg brukte tre uker på å kjenne etter. Tenke. Overveie. Man gir bare ikke avkall på en sånn sjanse, fortalte alle meg. Vel, jeg gjorde det... tre uker etter fikk jeg tilbud om en jobb jeg ikke engang visste fantes (og som offisielt ikke gjør det ennå) - og som viste seg å være drømmejobben. Den åpner SÅ mange dører innenfor det fagfeltet jeg vil jobbe med etter endt utdannelse.

Da det ble slutt mellom meg og eksen fikk jeg plutselig alenetid. MASSE alenetid. Det var tungt, og jeg tenkte mange ganger at "nå flytter jeg hjem." Men det var noe inni meg som nektet å gjøre det. Det var som om, noe inni meg visste, at dette ikke var alt, jeg kom til å få det bedre. Marie, som i dag er min største inspirasjon, var den som dro meg med ut på ting. Sa at jeg ikke bare kunne sitte hjemme, jeg var for morsom til det. (På dette tidspunktet hadde jeg lav selvtillit på det sosiale plan ettersom eksen min tydeligvis syntes jeg var så forferdelig at han løp rett inn i et nytt forhold). Etter å ha lest Spis, lev, elsk innså jeg forskjellige ting om meg, selv, eksen, og forholdet vi hadde. Hvorfor forholdet ikke funket, og hva jeg kan gjøre bedre i et nytt forhold, men viktigst av alt; jeg forsto også at det ikke var noe galt med meg. Jeg skal ikke si at Spis, lev, elsk forandret meg, det er det bare jeg selv som kan gjøre. Men boka fikk meg til å innse at jeg ikke er alene om å ha det kjipt, og når man ikke trives lenger, har man to valg; fortsette å ha det kjipt, eller å gjøre noe med det. Jeg trengte virkelig en lang refleksjon for å skjønne at jeg måtte gjøre noe.

Jeg tror ikke Spis, lev, elsk er verdens beste filmatisering, men jeg gleder meg til å se filmen likevel. Når boka har blitt solgt i 20 millioner eksemplarer og lagt på bestselgerlista i verdens mest kommersielle land i 48 uker, er det ingen tilfeldighet. Kanskje hovedpersonen følger den drømmen så mange av oss gjerne skulle levd, men ikke tør begynne på?