Everybody hurts

Jeg har gjort feil. Hundrevis av feil. Akkurat nå, for eksempel, tenker jeg at jeg har vært skikkelig dum som insisterte på å tviholde på siste rest av sommerfølelsen og gå ut med tynn hvit genser og trekvarts strikkajakke. Resultatet? To dager med feber, hodepinne og en masse ugjorte ting som burde havnet i "done"-kategorien. Men samme hvor kjipt det føles nå vet jeg at dette er en av de feilene jeg neppe vil huske om 3 måneder. 3 år. 30 år.


Jeg skulle ønske alle feilene jeg hadde gjort kunne glemmes like lett, men for de fleste av oss er det ikke så lett. Akkurat nå tenker jeg på et spesielt menneske som jeg såret uten å gjøre noe som helst. Han såret meg også, så man kan kanskje si at vi er "skuls" på den måten. Han bor i et annet land nå og tar fatt på et nytt liv på mange måter.

Objektivt sett var det vel ingens feil at sluttstreken ble såpass tydelig. Han visste ikke hva han ville, og jeg var redd. Redd for å bli glad i ham, redd for å stole på ham, og redd for at han ikke visste hva han ville. Til slutt gjorde vi det eneste rette og kuttet kontakten. Jeg møtte en annen, den som skulle vise seg å være den rette for meg, bare noen måneder etter. Han vet det. Han stiller antakeligvis mange spørsmål, og ett av dem er: "Mente du alt det du sa til meg?" JA - jeg gjorde det - jeg gjorde faktisk det- jeg mente alt - hvert eneste ord, hver eneste setning (OK - kanskje ikke at jakka hans var fin, for det var den ikke).Vi snakket en stund om å være venner, men ingen av oss ville det. Det er rart, er det ikke? Hvordan mennesker du virkelig er glad i, og prøver å stille opp for, ender med å bli de du sårer mest, uten å mene det.