En ting som slår meg, er hvordan vi stadig ønsker oss mer. Vi vil ha drømmeleiligheten, når vi har fått drømmeleiligheten, MÅ vi stæsje opp med det kuleste interiøret, og når drømmeleiligheten er full, er det kanskje på tide å hive ALT, for å få plass til noe nytt. Ja - vi nordmenn er definitivt hjemmekjære mennesker, men det er ikke bare på dette området vi vil ha mer.
Eldre generasjoner liker å tro at tenåringer er de verste på området, men er svaret egentlig så enkelt? "Merke-bevisste ungjenter" har blitt en klisjè, men hva med mødrene som mååå ha de nyeste Rosendahl-vasene, farge håret hver måned og dra på selvrealiseringkurs fordi de holder på å miste seg selv? Som journalist jobber jeg med både mødre og døtre. Mens kvinnene som leser KK vil lese om damer som satser, som tar time-out, som elsker sin egen kropp, og sist, men ikke minst, innser at de fortjener å være glad i seg selv, vil døtrene deres finne inspirasjon. De vil lese om sterke, unge jenter som har funnet sin egen vei her i livet. Det mange ikke innser, er at disse jentene og kvinnene er akkurat som dem selv.
Hvis du er en av disse jentene, har det noen gang slått deg, at denne trangen, denne evigvarende trangen, etter å stadig kjøpe mer, egentlig handler om noe du har inni deg selv, men som du ikke klarer å uttrykke? Kanskje blir du lykkelig av å kjøpe ting, fordi du gir deg selv en gode, du kjøper en gode, som du unner deg selv, fullt og helt.
Yte før nyte er et uttrykk vi har etterstrebet i generasjoner. Joda, vi kan gjerne kose oss med den fantastiske sjokoladekaka vi bakte i går, men den smaker selvfølgelig enda bedre om vi har jogget i en time først. Det er morsomt å se hvordan noen i det ene øyeblikket snakker om selvrealisering, før de plutselig konkluderer med at "det må være velfortjent å gjøre noe sånt."Damer som leser mange av bladene jeg skriver for, sier at de liker å lese dem, fordi de gir livsglede, inspirasjon. Sånt er selvfølgelig både fint og flott å høre, men jeg tar meg ofte i å tenke "hvilken livsglede og inspirasjon gir du deg selv?"
Selv om artiklene i jente-og kvinnemagasiner handler om ulike temaer, er ikke hovedbudskapet til å misforstå; gjør du det du brenner for vil du bli dyktig, og for å tørre å bli dyktig, må du elske deg selv. Kvinner må gjerne finne et favorittblad de abonnerer på - men ikke la det bli et hinder for å oppfylle sine egne drømmer. De må gjerne bli inspirert og finne praktiske tips som gjør forandringen enklere, men de må ikke glemme jobben de må gjøre selv, nemlig forandringen. Jeg tror dessverre mange av oss har glemt den.
søndag 10. oktober 2010
fredag 8. oktober 2010
Everybody hurts
Jeg har gjort feil. Hundrevis av feil. Akkurat nå, for eksempel, tenker jeg at jeg har vært skikkelig dum som insisterte på å tviholde på siste rest av sommerfølelsen og gå ut med tynn hvit genser og trekvarts strikkajakke. Resultatet? To dager med feber, hodepinne og en masse ugjorte ting som burde havnet i "done"-kategorien. Men samme hvor kjipt det føles nå vet jeg at dette er en av de feilene jeg neppe vil huske om 3 måneder. 3 år. 30 år.
Jeg skulle ønske alle feilene jeg hadde gjort kunne glemmes like lett, men for de fleste av oss er det ikke så lett. Akkurat nå tenker jeg på et spesielt menneske som jeg såret uten å gjøre noe som helst. Han såret meg også, så man kan kanskje si at vi er "skuls" på den måten. Han bor i et annet land nå og tar fatt på et nytt liv på mange måter.
Objektivt sett var det vel ingens feil at sluttstreken ble såpass tydelig. Han visste ikke hva han ville, og jeg var redd. Redd for å bli glad i ham, redd for å stole på ham, og redd for at han ikke visste hva han ville. Til slutt gjorde vi det eneste rette og kuttet kontakten. Jeg møtte en annen, den som skulle vise seg å være den rette for meg, bare noen måneder etter. Han vet det. Han stiller antakeligvis mange spørsmål, og ett av dem er: "Mente du alt det du sa til meg?" JA - jeg gjorde det - jeg gjorde faktisk det- jeg mente alt - hvert eneste ord, hver eneste setning (OK - kanskje ikke at jakka hans var fin, for det var den ikke).Vi snakket en stund om å være venner, men ingen av oss ville det. Det er rart, er det ikke? Hvordan mennesker du virkelig er glad i, og prøver å stille opp for, ender med å bli de du sårer mest, uten å mene det.
Jeg skulle ønske alle feilene jeg hadde gjort kunne glemmes like lett, men for de fleste av oss er det ikke så lett. Akkurat nå tenker jeg på et spesielt menneske som jeg såret uten å gjøre noe som helst. Han såret meg også, så man kan kanskje si at vi er "skuls" på den måten. Han bor i et annet land nå og tar fatt på et nytt liv på mange måter.
Objektivt sett var det vel ingens feil at sluttstreken ble såpass tydelig. Han visste ikke hva han ville, og jeg var redd. Redd for å bli glad i ham, redd for å stole på ham, og redd for at han ikke visste hva han ville. Til slutt gjorde vi det eneste rette og kuttet kontakten. Jeg møtte en annen, den som skulle vise seg å være den rette for meg, bare noen måneder etter. Han vet det. Han stiller antakeligvis mange spørsmål, og ett av dem er: "Mente du alt det du sa til meg?" JA - jeg gjorde det - jeg gjorde faktisk det- jeg mente alt - hvert eneste ord, hver eneste setning (OK - kanskje ikke at jakka hans var fin, for det var den ikke).Vi snakket en stund om å være venner, men ingen av oss ville det. Det er rart, er det ikke? Hvordan mennesker du virkelig er glad i, og prøver å stille opp for, ender med å bli de du sårer mest, uten å mene det.
For noen måneder siden gikk det opp for meg at jeg ikke kan føle meg elendig for at jeg fant MIN vei til lykke. Vi ble enige om å sette punktum, gå hver vår vei. Da er det opp til ham å finne ut hva eller hvem som kan støtte ham videre. Innerst inne vet jeg heldigvis at det ikke kunne blitt annerledes, for jeg har aldri hatt det bedre. Jeg har innsett det nå, han var ingen feil, det var ingen feil at det ikke funka, det eneste som er feil, er at vi er bitre over at alt ble som det ble.
fredag 1. oktober 2010
Spis - lev - elsk
Filmen Spis, lev elsk har Norgespremiere i disse dager - og det florerer av dårlige anmeldelser. Kritikerne bruker ord som "klisjèfylt", "søtsuppe" og "stillestående". Som VG's filmanmelder så fint sa det "Den handler jo tross alt om en ung kvinne som drar verden rundt, og ber, på søken etter seg selv."
Det blir selvfølgelig ikke action av noe sånt. Ikke blir det drama, heller - for dramaet foregår på innsiden Og som hovedpersonen så fint sier det selv: "Det var ikke noe spesielt som plaget meg, en dag våknet jeg plutselig og hadde det helt for jævlig, og jeg kunne ikke forstå hvorfor." Mange av oss har nok kjent på de samme følelsene. Jeg kan iallfall skrive under på at jeg har gjort det, og det er først det siste året (takket være en fantastisk kjæreste og gode venner) jeg virkelig har begynt å skjønne hvem jeg er. Hvem jeg vil være. Hva jeg vil gjøre, og hva jeg ikke vil gjøre.
Som frilansjournalist lever man av å levere. Når man slutter å levere er det ikke sikkert at man får muligheten til å levere igjen. Jeg har flere kunder jeg elsker å jobbe for, og tanken på å miste dem er mildt sagt FORFERDELIG. Men, jeg tenker også, at det å dra til utlandet, også vil være begynnelsen på et nytt kapitel. Jeg har sett så mange eksempler på det det siste året at jeg må begynne å tro at det er sant. I fjor ble det slutt mellom meg og eksen, noen måneder etter møtte jeg E - og det hele virket for godt til å være sant. I dag gjør det fremdeles det, men jeg vet at det er noe varig, ekte.
Et annet eksempel er Westerdals. Skolen jeg i alle år har drømt om å begynne på, og som rett og slett viste seg å være F-E-I-L. Jeg brukte tre uker på å kjenne etter. Tenke. Overveie. Man gir bare ikke avkall på en sånn sjanse, fortalte alle meg. Vel, jeg gjorde det... tre uker etter fikk jeg tilbud om en jobb jeg ikke engang visste fantes (og som offisielt ikke gjør det ennå) - og som viste seg å være drømmejobben. Den åpner SÅ mange dører innenfor det fagfeltet jeg vil jobbe med etter endt utdannelse.
Da det ble slutt mellom meg og eksen fikk jeg plutselig alenetid. MASSE alenetid. Det var tungt, og jeg tenkte mange ganger at "nå flytter jeg hjem." Men det var noe inni meg som nektet å gjøre det. Det var som om, noe inni meg visste, at dette ikke var alt, jeg kom til å få det bedre. Marie, som i dag er min største inspirasjon, var den som dro meg med ut på ting. Sa at jeg ikke bare kunne sitte hjemme, jeg var for morsom til det. (På dette tidspunktet hadde jeg lav selvtillit på det sosiale plan ettersom eksen min tydeligvis syntes jeg var så forferdelig at han løp rett inn i et nytt forhold). Etter å ha lest Spis, lev, elsk innså jeg forskjellige ting om meg, selv, eksen, og forholdet vi hadde. Hvorfor forholdet ikke funket, og hva jeg kan gjøre bedre i et nytt forhold, men viktigst av alt; jeg forsto også at det ikke var noe galt med meg. Jeg skal ikke si at Spis, lev, elsk forandret meg, det er det bare jeg selv som kan gjøre. Men boka fikk meg til å innse at jeg ikke er alene om å ha det kjipt, og når man ikke trives lenger, har man to valg; fortsette å ha det kjipt, eller å gjøre noe med det. Jeg trengte virkelig en lang refleksjon for å skjønne at jeg måtte gjøre noe.
Jeg tror ikke Spis, lev, elsk er verdens beste filmatisering, men jeg gleder meg til å se filmen likevel. Når boka har blitt solgt i 20 millioner eksemplarer og lagt på bestselgerlista i verdens mest kommersielle land i 48 uker, er det ingen tilfeldighet. Kanskje hovedpersonen følger den drømmen så mange av oss gjerne skulle levd, men ikke tør begynne på?
Det blir selvfølgelig ikke action av noe sånt. Ikke blir det drama, heller - for dramaet foregår på innsiden Og som hovedpersonen så fint sier det selv: "Det var ikke noe spesielt som plaget meg, en dag våknet jeg plutselig og hadde det helt for jævlig, og jeg kunne ikke forstå hvorfor." Mange av oss har nok kjent på de samme følelsene. Jeg kan iallfall skrive under på at jeg har gjort det, og det er først det siste året (takket være en fantastisk kjæreste og gode venner) jeg virkelig har begynt å skjønne hvem jeg er. Hvem jeg vil være. Hva jeg vil gjøre, og hva jeg ikke vil gjøre.
Som frilansjournalist lever man av å levere. Når man slutter å levere er det ikke sikkert at man får muligheten til å levere igjen. Jeg har flere kunder jeg elsker å jobbe for, og tanken på å miste dem er mildt sagt FORFERDELIG. Men, jeg tenker også, at det å dra til utlandet, også vil være begynnelsen på et nytt kapitel. Jeg har sett så mange eksempler på det det siste året at jeg må begynne å tro at det er sant. I fjor ble det slutt mellom meg og eksen, noen måneder etter møtte jeg E - og det hele virket for godt til å være sant. I dag gjør det fremdeles det, men jeg vet at det er noe varig, ekte.
Et annet eksempel er Westerdals. Skolen jeg i alle år har drømt om å begynne på, og som rett og slett viste seg å være F-E-I-L. Jeg brukte tre uker på å kjenne etter. Tenke. Overveie. Man gir bare ikke avkall på en sånn sjanse, fortalte alle meg. Vel, jeg gjorde det... tre uker etter fikk jeg tilbud om en jobb jeg ikke engang visste fantes (og som offisielt ikke gjør det ennå) - og som viste seg å være drømmejobben. Den åpner SÅ mange dører innenfor det fagfeltet jeg vil jobbe med etter endt utdannelse.
Da det ble slutt mellom meg og eksen fikk jeg plutselig alenetid. MASSE alenetid. Det var tungt, og jeg tenkte mange ganger at "nå flytter jeg hjem." Men det var noe inni meg som nektet å gjøre det. Det var som om, noe inni meg visste, at dette ikke var alt, jeg kom til å få det bedre. Marie, som i dag er min største inspirasjon, var den som dro meg med ut på ting. Sa at jeg ikke bare kunne sitte hjemme, jeg var for morsom til det. (På dette tidspunktet hadde jeg lav selvtillit på det sosiale plan ettersom eksen min tydeligvis syntes jeg var så forferdelig at han løp rett inn i et nytt forhold). Etter å ha lest Spis, lev, elsk innså jeg forskjellige ting om meg, selv, eksen, og forholdet vi hadde. Hvorfor forholdet ikke funket, og hva jeg kan gjøre bedre i et nytt forhold, men viktigst av alt; jeg forsto også at det ikke var noe galt med meg. Jeg skal ikke si at Spis, lev, elsk forandret meg, det er det bare jeg selv som kan gjøre. Men boka fikk meg til å innse at jeg ikke er alene om å ha det kjipt, og når man ikke trives lenger, har man to valg; fortsette å ha det kjipt, eller å gjøre noe med det. Jeg trengte virkelig en lang refleksjon for å skjønne at jeg måtte gjøre noe.
Jeg tror ikke Spis, lev, elsk er verdens beste filmatisering, men jeg gleder meg til å se filmen likevel. Når boka har blitt solgt i 20 millioner eksemplarer og lagt på bestselgerlista i verdens mest kommersielle land i 48 uker, er det ingen tilfeldighet. Kanskje hovedpersonen følger den drømmen så mange av oss gjerne skulle levd, men ikke tør begynne på?
Abonner på:
Innlegg (Atom)