Goodbye Alice

Jeg har begynt å skrive igjen. Snakke med folk jeg ikke har snakket med på lenge. Se tilbake på det som har vært.

I'm embarassed to say the rest is a rock and roll cliche
I hit the bottom when I reached the top
But I never knew it was you who was breaking my heart
I thought you had to love me
But you did not

Det skjer mye nå, det har skjedd mye lenge. For tre år siden var jeg student, uten fremtidsplaner (rettelse: jeg skulle ha en mastergrad). Nå er jeg 24, og tiden har begynt å løpe fra meg. Det er så mye jeg vil oppleve, så mange mennesker jeg vil møte, så mange jobber jeg vil prøve, så mange fag jeg vil studere. Jeg er 24. Jeg har lån. Jeg har kjæreste. Jeg har gjort mye, kanskje for mye. Det føles ikke som om det er noen vei tilbake - og jeg føler ikke for å bleke lerretet på nytt. Er det dette de kaller stuck?

Growing up is not an absence of dreaming
It's being able to understand the difference between the ones you can hold
And the ones that you've been sold
And Dreaming is a good thing cause it brings new things to life

Hvor begynner virkeligheten, og hvor slutter drømmene? Det er spørsmålet. Jeg leter fremdeles etter svar.

Erkjennelser

Jeg fant denne bloggen ved en tilfeldighet, jeg hadde helt glemt at jeg hadde opprettet den. Det er morsomt å se hva jeg skrev i oktober for ett år siden. Hva jeg drømte om, hadde tro på, og ønsket å oppleve. Det har bare gått litt over ett år, men det kunne like gjerne vært tre. Jeg har lært enormt mye det siste året. Om meg selv, om andre mennesker, om karriereplaner, men sist, men ikke minst; om hva jeg ønsker av livet.

2011 har vært fyllt av bølgetopper og dype daler. Dalene har vært brattere enn toppene, men som ordtaket sier "det er i sorgens time du lærer mest." Jeg har gjort så mye; jeg har startet et magasin, jeg har vært del av en konkurs, jeg har startet opp magasinet på nytt igjen, jeg har blitt kjent med mange fantastiske mennesker, men også innsett hvor brutalt livet kan være. Jeg var 23 år, og fikk gjøre det jeg hadde drømt om siden jeg var tenåring. Plutselig hadde dyktige medieledere troen på meg, og produktet jeg skulle lage. Og produktet ble bra, det, men magefølelsen sa hele tiden at noe ikke var helt som det skulle være. Jeg skulle ønske jeg hadde lyttet til den. Som mange av dere vet gikk Magnum Media konkurs. Jeg har ingen planer om å skrive om det jeg opplevde der, for jeg har opplevd mye fint (og skal jeg være helt ærlig er jeg litt kritisk til det utdelte negative bildet som ble tegnet i mediene), men en ting har jeg lært, og det er at når man føler på kroppen at noe ikke er som det skal, så stemmer som regel det.

Jeg har tenkt mye de siste årene. På hva jeg vil bli, og hva jeg ikke vil bli. Det har blitt mye frem og tilbake, og jeg har vel aldri følt at jeg har hatt grunnlaget til å gjøre gode nok vurderinger. På mandag skal jeg på BI og lage en femårsplan. Det er ikke mye jeg vet, men enkelt oppsummert ønsker jeg å begynne i jobb som prosjektleder og/eller rådgiver. Jeg ønsker å jobbe mot bedrifter, og jeg vil ha variasjon i arbeidsoppgavene mine. Jeg jobber gjerne overtid, men det kan ikke bli 12-timers dager uka rundt. Jeg vil også ta en mastergrad. Mange trekker på skuldrene av viktigheten av utdanning, men for meg er det viktig. Jeg har alltid vært glad i skolen, og selv om jeg liker meg aller best når jeg får prøve ut teori i praksis, så er det noe med å kjenne teoriene først.

Magasinet overlevde konkursen, og det gjorde jeg også. Det viktigste jeg har lært er vel at jeg er sterkere enn jeg hadde trodd. 2011 har vært et år fylt av kjipe hendelser, og hadde det samme hendt Akkurat nå vet jeg lite om 2012. Det er uvant, men jeg prøver å se muligheter i stedet for begrensninger. Det hadde vært fint å komme inn i et miljø hvor jeg kan jobbe i noen år. Bli kjent med folk og å knytte nye relasjoner. Og å finne den balansen i livet jeg lenge har lengtet etter, nemlig mye tid til jobb, mye tid til kjæreste og venner og litt tid til meg selv. Det siste året har jeg fått så altfor lite av sistnevnte.

Friends are forever

Jeg har alle slags venner. Nye venner, gamle venner, venner som kontakter meg ofte, venner jeg møter en gang i halvåret, venner som vet alt om meg og venner som knapt vet hvem familien min består av. I forrige uke møtte jeg for eksempel ei venninne jeg ikke har møtt siden jeg bodde i Ålesund. De to timene vi skulle henge sammen, ble raskt fem, og vi fikk plutselig kontakt igjen. I forrige uke fikk jeg også se en ny side ved ei venninne som jeg regnet som en av mine bestevenninner. Lite har skuffet meg mer.

Det har likevel, de siste årene slått meg, at det er de du regner som de næreste, som skuffer deg mest. Du forventer så mye av dem, og når de svikter deg, føles sviket enda tydeligere.

Spørsmålet er; hvorfor holder vi ut? Hvorfor blir vi hos de menneskene som vi trodde støttet oss for good and for bad, også hopper de av ved første motbakke? Hvorfor ikke bare dra? Det er ikke som å slå opp med en kjæreste, man røsker ikke opp halve tilværelsen, 50 prosent av alle fremtidsdrømmene... Jeg har tenkt mye på disse spørsmålene, men jeg har ikke funnet noe svar. Det nærmeste jeg kommer er vel at ingen er perfekte, og at jeg tror på second chances. Kjæresten forsvinner ut av livet ditt, men venner er forever.

I hit the bottom when I reached the top

Jeg liker å tro at jeg har blitt kynisk. At jeg har skjønt at verden ikke er som i Hakkebakkeskogen. At folk som sier noe, mener det de sier, er noe som står i eventyrene. At folk står for det de sier, er en barnelærdom jeg ble fortalt fordi jeg skulle tro at det fantes en viss rettferdighet i verden.

Men noen mennesker klarer vi oss ikke uten. Jeg har til sammen seks mennesker i livet mitt jeg kunne dødd for. Seks av alle de over tusen menneskene jeg har møtt i løpet av 23 år. Hun er en av dem. Jeg kunne ikke gjøre noe annet enn å tilgi henne. Jeg antar at hun ikke fortjener det, men jeg har alltid trodd på second chances.

Det er naivt, men på noen områder i livet må man være naiv også. Ingen av oss er ufeilbare, tross alt.

Hennes historie

Jenta som ser sitter ved siden av deg på trikken, jenta som satt bakerst i klasserommet, jenta som høylydt skrøt over alle hun hadde kyssa i 8.klasse, alle har en historie. En historie som fortjener å bli løftet frem i lyset. De fleste av oss får en mulighet til å fortelle den selv, men det finnes de som ikke har det. Min venninne Victoria er en av dem, og for 2 uker siden sa jeg ja til å fortelle historien hennes.

Jeg har brukt uendelig antall timer på å tenke. Jeg har snakket med familien hennes, en av venninnene hennes og han som en gang var kjæresten hennes. Jeg har lest MSN-logger som fremdeles ligger lagret på den eldste hotmail-adressen min. Jeg har tenkt, ledd og grått... Strøket, skrevet, strøket, skrevet, kanskje hundre ganger. Det intense ønsket om å skape noe perfekt preget meg lenge, men hvordan kan historien om ei jente som ikke ønsket lenger bli perfekt? Det unike ligger i de sterke, uslepne ordene.

Det blir ekte, det blir sterkt, det blir usensurert, men først og fremst blir det en reportasje som forhåpentligvis er en tankevekker. Det er mange ting, altfor mange ting, vi ikke snakker om i dagens samfunn. Selvmord er en av dem. Med en gang noen velger å avslutte sitt eget liv blir virkeligheten skremmende. Kreft kan vi til nøds snakke om, men et menneske som ikke ønsket å leve lenger? For mange setter nok disse menneskene lys på forhold ved samfunnet som vi ikke ønsker å vedkjenne oss. Finnes det virkelig ensomme tenåringer? Blir unge jenter voldtatt av sine nærmeste? Eller verst av alt, var det ingen som fanget henne opp, som skjønte at hun var alvorlig syk. Likevel velger altfor mange å skyve disse tankene unna, det angår tross alt ikke dem. Men også disse menneskene hadde en stemme og en rett til å bli hørt.

Historien kommer på trykk i den norske utgaven av Cosmopolitan, etter tillatelse fra foreldre og nærmeste pårørende. Men viktigst av alt; det betyr noe. Jeg vet det hadde betydd noe for henne.

What he said

En måned. En måned var alt han trengte. En måned fikk meg til å stille spørsmål ved venner, familie, livsvalg. Så ble det slutt. Vi fant ut at det var best sånn. Jeg hadde et liv her, han hadde ikke det.Vi snakker ikke sammen lenger. Det er for mye bitterhet, for mange følelser under den overflaten. Det er over 2 år siden nå. Likevel går det ikke en uke uten at jeg tenker på spørsmålene han stilte meg. Stiller spørsmål ved valget jeg, vi tok.

Vi tar valg hver dag. Vil jeg studere kreativ skriving i Spania, eller vil jeg begynne i fast jobb som redaktør for et magasin? Vil jeg studere litteratur, eller velger jeg det kommersielle alternativet markedsføring? Fornuft eller følelser? Jeg har spørsmålene, men jeg finner ikke svarene. Om litt over en uke begynner det som forhåpentligvis blir et knytt kapitel i min historie. Jeg begynner i fast jobb og jeg får jobbe med en drøm jeg har hatt siden jeg var 12 og innså at ingen blir forfattere i en alder av 18. Det føles godt, og jeg tenker hele tiden at jeg er den heldigste jenta i verden, men likevel er det en liten stemme inni meg som skriker at den kreative sjelen jeg en gang var ikke hadde ønsket å ofre forfatterdrømmen for å jobbe redaksjonelt.

Han ville nok sagt jeg valgte feil, men jeg er heller ikke den jenta han kjente lenger. Vi forandrer oss hvert sekund, hver dag, hele tiden. En gang for lenge siden ville jeg bli forfatter. Så ville jeg bare skrive. Nå vil jeg starte magasin. Det hender at jeg savner den naive delen av meg som bare ville skrive. Det siste året har jeg likevel skjønt at nyansene er flere enn man skulle tro. Han ville nok sagt jeg tok feil. Før trengte jeg anerkjennelse, lidenskap. Nå vil jeg utvikle meg. Jeg er ikke så opptatt av de riktige svarene. Han mente vi kom til å være en stor del av livene til hverandre idag. Det er vi ikke. For det som føles riktig i dag, trenger ikke å være riktig om 1 måned eller om 10 år.

Drømme-tro-håpe

En ting som slår meg, er hvordan vi stadig ønsker oss mer. Vi vil ha drømmeleiligheten, når vi har fått drømmeleiligheten, MÅ vi stæsje opp med det kuleste interiøret, og når drømmeleiligheten er full, er det kanskje på tide å hive ALT, for å få plass til noe nytt. Ja - vi nordmenn er definitivt hjemmekjære mennesker, men det er ikke bare på dette området vi vil ha mer.

Eldre generasjoner liker å tro at tenåringer er de verste på området, men er svaret egentlig så enkelt? "Merke-bevisste ungjenter" har blitt en klisjè, men hva med mødrene som mååå ha de nyeste Rosendahl-vasene, farge håret hver måned og dra på selvrealiseringkurs fordi de holder på å miste seg selv? Som journalist jobber jeg med både mødre og døtre. Mens kvinnene som leser KK vil lese om damer som satser, som tar time-out, som elsker sin egen kropp, og sist, men ikke minst, innser at de fortjener å være glad i seg selv, vil døtrene deres finne inspirasjon. De vil lese om sterke, unge jenter som har funnet sin egen vei her i livet. Det mange ikke innser, er at disse jentene og kvinnene er akkurat som dem selv.

Hvis du er en av disse jentene, har det noen gang slått deg, at denne trangen, denne evigvarende trangen, etter å stadig kjøpe mer, egentlig handler om noe du har inni deg selv, men som du ikke klarer å uttrykke? Kanskje blir du lykkelig av å kjøpe ting, fordi du gir deg selv en gode, du kjøper en gode, som du unner deg selv, fullt og helt.

Yte før nyte er et uttrykk vi har etterstrebet i generasjoner. Joda, vi kan gjerne kose oss med den fantastiske sjokoladekaka vi bakte i går, men den smaker selvfølgelig enda bedre om vi har jogget i en time først. Det er morsomt å se hvordan noen i det ene øyeblikket snakker om selvrealisering, før de plutselig konkluderer med at "det må være velfortjent å gjøre noe sånt."Damer som leser mange av bladene jeg skriver for, sier at de liker å lese dem, fordi de gir livsglede, inspirasjon. Sånt er selvfølgelig både fint og flott å høre, men jeg tar meg ofte i å tenke "hvilken livsglede og inspirasjon gir du deg selv?"

Selv om artiklene i jente-og kvinnemagasiner handler om ulike temaer, er ikke hovedbudskapet til å misforstå; gjør du det du brenner for vil du bli dyktig, og for å tørre å bli dyktig, må du elske deg selv. Kvinner må gjerne finne et favorittblad de abonnerer på - men ikke la det bli et hinder for å oppfylle sine egne drømmer. De må gjerne bli inspirert og finne praktiske tips som gjør forandringen enklere, men de må ikke glemme jobben de må gjøre selv, nemlig forandringen. Jeg tror dessverre mange av oss har glemt den.